Det er når noen som står en nær er nær ved å dø at en forstår hvor viktig det er å leve. Pappa hadde kjempet med kreft i tre år, og med hjelp av legene kjempet han godt. Selv om statistikken ga han dårlige sjanser fikk han oppleve å få barnebarn, og han fikk oppleve at jeg giftet meg med Hege.
Han fikk ikke oppleve lillebror, som snart kommer. Synne var hans store glede, og han fikk nytt livsmot hver gang han så henne. Joni Mitchells ord karakteriserer livene våre nå: "something's lost but something's gained in living every day".
Så godt kjempet han at det var ikke før 1. april i år at jeg egentlig tenkte tanken fullt ut at han snart ville dø fra oss. Den dagen oppsto det alvorlige komplikasjoner som følge av en operasjon, og han overlevde fordi 20 år med orientering hadde gitt ham et oksygenopptak de fleste 73-åringer ikke har.
Selv om tapet av pappa ikke kom uventet kan ingen forberede seg på tomheten som kommer når noen dør. På tross av sorgen føler jeg at det er viktig at vi minner ham i glede, for det er slik vi kan forstå verdien av livet.
Selv etter at kreften hadde spredd seg til hjernen, og forårsaket orienteringsproblemer og tap av korttidsminne, klarte han leve. Det er bare to uker siden vi var på Frognerseteren restaurant og koste oss. For halvannen måned siden forsto vi at svulsten i hjernen betydde at vi måtte skynde oss å leve, noe vi gjorde ved å dra til Dalseter Høyfjellshotell, et sted vi hadde mye glede av ettersom pappa holdt kurs der oppe to ganger i året i hele min oppvekst. Der klarte han å gå tur på flere kilometer med familien sin. Det var på grensene av hva han kunne tåle fysisk, men det er ofte på disse grensene man lever mest intenst.
Pappa levde godt med kreft-diagnosen, kanskje bortsett fra de dager da han var innom sykehuset for en eller annen behandling. Om han var sammen med oss og koste seg med barnebarnet, om han dro på et eller annet møte, en tur til jazzen på Stortorgets gjestgiveri, eller fikk besøk av Mirjana.
Jeg var redd for at pappa skulle bli ensom etter at vi mistet mamma. Hun hadde vært hans kjæreste siden tenåra, og de to betydde alt for hverandre. Livet måtte gå videre, og heldigvis gjorde det det. Mirjana hadde vært praktikant på Teknologisk Institutt for 40 år siden, og pappa tok en av reisene sine til henne i Kanada, og fikk oppleve kjærligheten igjen. Hun bor i Toronto, og klarte dessverre ikke komme i dag.
Reiser var noe mamma og pappa fikk gjort mye av før mamma døde. Mens pappa ennå jobbet var det en del utvidete jobbturer, men også mange turer med PWT-travel, et reisebyrå som har spesialisert seg på orienteringsreiser. De løp ikke nødvendigvis alle løpene som ble arrangert i forbindelse med disse turene, men syntes de ofte gikk til spesielle, eksotiske steder. Overgangen 1999-2000 ble f.eks. tilbrakt på New Zealand.
Pappa og mamma var en fantastisk støtte for meg under studiene og i den tiden jeg hadde lite penger, og det gjorde at jeg kunne utvikle meg faglig og likevel klare å få min egen leilighet.
Men pappa hadde også stor betydning for at jeg har utviklet de interessene jeg har. Han lærte meg kritisk tenkning, og stimulerte interessen for naturfag. Riktignok hadde han sett for seg en enveisbillett til Trondheim, men likte nok også at jeg ble i Oslo. Det er også viktig at vi kunne bryne oss på hverandre med argumenter. Temperaturen kunne av og til bli så høy at det skremte omgivelsene. Dette gjorde vi helt til det siste, og som alltid kom vi ut av det med en felles forståelse.
Det var mamma som fikk meg til å prøve orientering, men pappa ble også med tidlig, og skulle bli med og følge meg opp, noe både han, mamma og jeg fikk stor glede av. Den tidlige barndommen var preget av mange fine turer, blant annet en padletur i Femunden som 9-åring. Jeg husker spesielt at vi gikk opp på en fjelltopp, og da vi kom ned igjen var vi langt fra leiren. Jeg ble da sittende alene skogen i et par timer mens pappa henta kanoen. Jeg har alltid følt meg trygg i skogen. Som 6-åring gikk vi en tur i Jotunheimen, selv om det ikke ble tur over Besseggen, pappa hadde høydeskrekk, nemlig.
Mamma og pappa ga meg en trygg oppvekst. Stovnerbakken med alle barna på min egen alder var et fantastisk sted å vokse opp, og med foreldre som alltid var der for meg. Jeg har aldri hatt noen store bekymringer, og jeg kan ikke la være å tenke på at mine foreldre, som første generasjon akademikere, må ha hatt det mye tyngre. Slik føler jeg sterkt at jeg har blitt født på riktig sted til riktig tid.
Pappa, min takk til deg er derfor "Born at the right time" av Paul Simon.
Kjetil Kjernsmo